Vi bruker informasjonskapsler på vår nettside.
Noen av de er nødvendige for at siden skal fungere, men du kan velge hva du vil gjøre med resten.
Vi bruker informasjonskapsler på vår nettside.
Noen av de er nødvendige for at siden skal fungere, men du kan velge hva du vil gjøre med resten.
Vi bruker informasjonskapsler på nettsiden.
Noen av de er nødvendige for at nettsiden skal fungere, men du kan velge hva du vil gjøre med resten.
Jeg tar en kjapp oppdatering på mine reise-øyeblikk i 2025, tenkte jeg. Som påminnelse til meg selv og kanskje til inspirasjon for den som leser. Fire-fem øyeblikk, tenkte jeg. Det var før jeg satte meg ned og gikk kronologisk gjennom det herrens år 2025. Jeg måtte begrense meg, men enda så endte jeg opp med nesten 30 reiseøyeblikk som fortjener å fremheves. FOR et år det har vært! Det gikk raskere enn svint, men øyeblikkene er der for alltid. I minneboka mi. Jeg er evig takknemlig. Jeg anbefaler deg å gjøre det samme.
En agriturismo i Italia, i Gavi i Piemonte. En sprudlende Alessandra som på pedagogisk og humoristisk vis lærer tre nordmenn, to finner og to nederlendere å lage pasta a mano, for hånd. En ganske vanlig aktivitet på tur i Italia, men det var Alessandra og gjengens vibber som gjorde dette til en knakende fin opplevelse med påfølgende middag ut i de sene timer. Det handler i bunn og grunn om folka du møter.
Litt lav på energi etter tre intense dager på reisemesse i London dro jeg innom min favoritt frokost-café Grounded, før jeg skulle fly hjem. Samme bord som i fjor. Kommer umiddelbart i snakk med mor og datter på bordet ved siden av, som igjen er i snakk med mannen på bordet bortenfor der igjen. Han viste seg å være norsk, men bodde i USA med forbindelser til Italia. Damene bodde i Tyskland, men kom fra Tyrkia. Og så var det meg fra Norge. Snakk om å være på samme planet! Helt vill opplevelse med bare positiv energi. Mennesker du kommuniserer med i 40 minutter som om du skulle ha kjent dem hele livet, før de forsvinner ut i verden igjen. Det var en følelse av å ha opplevd noe verdifullt denne snaue timen på Grounded. Jeg var fulladet når jeg gikk ut fra cafeen, mett og takknemlig.
Det er sommer og afrikansk reisemesse i London. Møter på dagen og sosiale sammenkomster om kvelden. Jeg står sammen med min samarbeidspartner i Zimbabwe på et utested i London, og plutselig står han der ved siden av meg. Mannen som jeg la merke til med én gang på flyplassen i Victoria Falls i april. Han som var på samme fly som oss til Hwange nasjonalpark i Zimbabwe. Han jeg igjen dumpet borti på lodge-inspeksjon dagen etterpå. Han var VIP safariguide og en av de mest anerkjente i Zimbabwe. Det vil si en av de beste safariguidene i Afrika, da Zimbabwe har de beste guidene (7-8 år tar det å bli sertifisert).
Han hadde en aura som det var umulig å ikke legge merke til. Han fikk visittkortet mitt. Alltids kjekt å kjenne til gode safariguider i Zimbabwe. Og der står han altså foran meg, igjen. Humphrey. Midt i London. Og gjett hva han hadde i jakkelomma si … visittkortet mitt.
Jeg viste ham teksten til La’mme sine ny-lanserte sommerfugl-reiser. Da tørket han tårer. Og når jeg spør hva den sterkeste opplevelsen han har hatt i bushen er, så svarer han: Det handler faktisk ikke om dyrene, men menneskene jeg har hatt med meg. De som har transformert underveis i bushen. Akkurat som sommerfuglen i La’mme sine sommerfuglreiser. Det skulle ikke forundre meg om Humphrey dukker opp på et eller annet vis på La’mme sine safarier i Zimbabwe.
Det begynner å bli en anselig mengde land på besøkt-blokka mi, men naturmessig er det ingen land som slår Norge. Jeg ble derfor ekstra glad når nevø Jonathan skulle gifte seg med sin Marie på øya Hidra ved Flekkefjord i sommer. Der hadde jeg aldri vært. Øya og settingen for bryllupet, med kirken i havgapet, hvite sørlandshus, smale veier, sjø, berg og åser. Ren idyll, rett og slett, og en perfekt helg i strålende sol hvor to fine folk sa ja til hverandre.
Først et møte til fots med hvite neshorn i Matopos nasjonalpark i Zimbabwe. Det høres alt annet enn trygt ut, men de store kolossene er «greie». Fem-seks meter mellom oss. Fjes til fjes.
Deretter opp til granittfjellet hvor Cecil John Rhodes er begravd, han som grunnla Rhodesia (nå Zimbabwe og Zambia). «View of the World» heter fjelltoppen og var Rhodes’ favorittsted på jord. Fantastisk utsikt, solnedgang og Amalindidzimu, åndenes bolig. Her kommer nemlig åndene til soldatene som falt i kamp mot Matabele-krigerne frem når solen går ned. Et hellig sted som ga meg magiske øyeblikk.
Amalinda Lodge er en helt spesielt lodge ved Matopos nasjonalpark. Den er bygd inniblant digre steinblokker og fjell, og fra avstand ser det på ingen måte ut som en lodge. Bare fjell og steiner. Vi var så heldig å få et av rommene i høyden. Jeg ble for anledningen Wilma og mannen min ble Fred. Flintstone. Det er ikke bare barn som synes det er kult å bo i en steinhule. Yabba dabba doo!
Antagelig den verste veien jeg har kjørt på noensinne. Fra Hwange til Matopos i Zimbabwe. Hompetitten er bare forbokstaven. Kjøreturen tok over seks timer, men det var ikke kjedelig ett sekund. Sjåføren vår, Fortune, ga meg nemlig en fantastisk innføring i hverdagsliv, historie, politikk, bryllupstradisjoner, lokal valuta, banksystem og småbarnsliv i Zimbabwe. Jeg lærte mye verdifullt på disse timene av en ung mann med ambisjoner og hjarta på rette staden. Takk, Fortune.
Perfekt timing. Parringstiden startet denne dagen og vi fikk tidenes underholdning av en kokett impala-dame og hennes to friere. En ung og en «godt voksen» kar kjempet om hennes gunst. Det ble halvannen time med trekantdrama og humorshow. Herunder sjalusi, løpeturer, «blikking» og mange nesten-i-mål-men-så-stikker-dama episoder. Det hele ble kommentert av en av de beste guidene jeg har hatt på safari, @munyainthewild (instagram). En helt unik guide som lever og ånder for naturen og dyrene i og rundt Hwange nasjonalpark. Sorry, sorry, sorry, utbryter Munya mens vi kjører … han fikk øye på hæren med maur som krysset veien foran oss litt for sent.
Jeg har blitt godt kjent med en av de som driver Wild Expeditions og som eier og driver noen få og helt unike camper i Botswana, Zambia, Madagaskar og Etiopia. Det er tilbake til røttene og ekte vare. Alle boksene kan tikkes av. Dette er 100% La’mme-style, så jeg måtte selvfølgelig innom og sjekke ståa på Camp Hwange (Hwange nasjonalpark) når jeg først var i Zimbabwe.
Altså! Beliggenheten. Fellesområdet. Utsikten. Frokosten rundt bålet om morgenen. Samtalene rundt bålet om kvelden. Lydene. Folka. Jeg ELSKET det! Øyeblikk.
Det ble mange solnedganger på River of Life, mektige Zambezi, om bord i forskjellige båter i to land, Zambia og Zimbabwe. Noen ganger i travle områder, andre ganger i fred og ro med nesten bare oss på elven. Uansett lokasjon, solnedgangene var spinnvilt vakre. Slik de alltid er i Afrika, men det var noe spesielt med Zambezi …
Generell skepsis til turistmøter med dyr i fangenskap var utgangspunktet mitt. Men for å vite om dette er noe jeg skal anbefale gjestene til La’mme, så måtte det jo testes …
Elefantene vi skulle møte er reddet og tatt ut av bushen enten fordi de har mistet moren sin eller fordi de var skadet. I begge tilfeller ville resultatet vært døden dersom menneskene ikke tok vare på dem. Deretter følger tre faser. Først må elefantene reddes. Ergo mye kontakt med menneskene som tar vare på dem. Fase to er å introdusere dem til «the wild life» igjen og møter med de ville elefantene, men de har fortsatt tett kontakt med menneskene. I denne fasen bor de i bushen mens de som passer på dem og gir dem mat (i tillegg til det de finner selv i naturen) er i nærheten. Siste fase er når all menneskelig kontakt brytes og de må klare seg selv. De er ville igjen. Det er i fase to det er mulig å møte elefantene på nært hold ute i bushen. Kun få gjester av gangen.
Inn i bushen bærer det. Og der er de. Fire gedigne elefanter. De er som søsken til elefantvokterne som passer på dem, og de kommuniserer seg imellom. Fascinerende. Vi fikk mate elefantene og lærte at det er forskjellige måter å gjøre det på. Hver elefant, sin preferanse. Kaste maten inn i munnen er første alternativ. Trunk up (kommando) for så å fylle snabelåpningen med mat er en variant. Tredje måte er å holde maten i hendene mens de bruker snabelen som støvsuger …
Ja, så ble det litt kos før vi takket for oss. Elefantører fungerer forresten perfekt som aircondition …
Om jeg anbefaler opplevelsen? Yesss!
Vi vet ikke helt hva som venter oss idet vi blir kjørt til en såkalt homestead (liten gård) utenfor Victoria Falls. 19 mennesker (storfamilie) bor sammen i et inngjerdet område. De runde husene med stråtak er laget av leire og malt i naturfarger. Fire-fem hus hvor de sover, felles kjøkken, skinnende rent, store trær som gir etterlengtet skygge. Bålplass. Det ser idyllisk ut.
Vi blir tatt varmt imot av en far og flere barn. Så setter vi oss ned ute på gårdsplassen mens far forteller om hverdagslivet. Det er ingen tegn til «stakkars oss», bare ufiltrert og ærlig om livets realiteter på disse trakter. De to store utfordringene de har er elefanter og tørke. Avlingene har en tendens til enten å bli spist opp og ødelagt av elefanter eller så blir det små avlinger på grunn av tørke. Det er ikke et liv for amatører. Homesteadene som besøkes er forskjellige fra gang til gang, for slik å unngå at det blir turistfeller.
Datteren hans på et par år sjarmerte oss i senk og ledet an når vi ble vist rundt på området. Denne opplevelsen viste frem en brutal virkelighet, men samtidig så har denne storfamilien vi besøkte noe som de fleste vestlige familier har mistet: Kontakt med naturen, utholdenhet, humør og samhold.
Øyeblikk for minneboka.
En hevet plattform. En seng. Myggnett. That’s it. God natt og sov godt. Ingenting er bedre enn å sovne til lyden av Afrika. Eller våkne opp til en himmel i øst som er farget oransje idet solen gjør seg klar for en ny dag.
Skal du til Afrika og har mulighet til en natt under stjernene. Do it!
Det er mai og Victoriafallene er på sitt mest intense. Vannspruten står 900 meter opp i luften og vi er klare for å teste ut Flight of Angels. En helikoptertur over Victoriafallene og Zambezielven. Det er ikke spesielt billig, men det anbefales på det varmeste. En helt magisk opplevelse. Rett og slett.
Min favorittlodge i Victoria Falls-området (zambisk side), hvor maten virkelig både overrasket og imponerte. Maten i Zambia holder generelt sett veldig høyt nivå, men kokka på Chundukwa hun tar kaka. Nydelige smaker og nydelig presentasjon. Muligens årets matøyeblikk.
Landet er Kenya. Stedet er Galu Beach, en rolig strand sør for travle Diani Beach. Kinondo Kwetu, a home away from home, er der jeg bor noen dager. Det er kveld og et lokalt swahili-band spiller lokale sanger. Så tar det av. Vi stemmer i. Lalaaa - lala salaaama – lalaaa - lala salaaama. Den setter seg på hjernet denne nydelige vuggesangen som ber oss sove godt. Lala - lala salama. De godt-oppi-åra-gutta som synger og spiller smiler fra øre til øre fordi vi synger høyt i kor sammen med dem før vi tar kveld. Lala salama. God natt.
Scenic Air Safaris flytur fra Masai Mara til Shompole skulle vise seg å bli et av årets største øyeblikk på reisefronten. Det kom litt bardus på. Det hadde vært mange fine flyturer i Kenya før akkurat denne flyturen, men denne turen skulle vise seg å ha både en og to x-faktorer.
Dette var en guidet flytur med ekstra komfort og vi fikk tildelt øreklokker som spilte helt riktig musikk til enhver tid inniblant guidingen til piloten. Så tar det av. Piloten «stuper» ned gjennom Great Rift Valley og alle om bord kommer med ymse utrop. WOOOWWWW! Så flyr vi over Kenyas del av Lake Natron. Hundrevis av rosa flamingoer under oss. Blikkstille vann. Som et speil. På øret har vi Daniel Deuschle og Wild of life. Det er gåsehud. Det er tårer. Det er som å være med i en film. Tidenes beste film. Det er noe av det mektigste jeg har opplevd i hele mitt liv.
Inn for landing i ville Shompole, der nye eventyr venter. Men før vi sier farvel til piloten serverer han oss sprudlevann. En perfekt avslutning på en opplevelse jeg aldri ville vært foruten. Virkelig et øyeblikk for minneboka.
Stedet er Shompole. In the middle of nowhere, men fortsatt i Kenya. Gode vibber og et fantastisk vertskap. Det er kveld og vi har spist middag. Vi snakker om dagens høydepunkt slik vi gjør hver kveld. Turoperatørene som er på fam trip i Kenya. Så er det Johann, eieren av Shompole Wilderness Camp sin tur til å fortelle om hans høydepunkt for dagen. Det har ikke skjedd ennå sier han … Så tar han frem et glass. Oppi glasset er det en skorpion. Type farlig, men visstnok ikke dødelig. Frem med hånda. Det er tid for skorpionkos … Tro’kke det, var første svar fra meg (og de fleste andre), men så bare … Mannen har jo bodd i bushen her i over 20 år og barna hans er vokst opp her. Han må jo vite hva han holder på med … Frem med hånden, Wenche. Flat hånd. Hold den rolig. Lett å si … Så er’n der. Den lille rakkeren med heftig gift i halen sin. Kravlende på hånden min. Så lenge hånden er flat så tror den at den er på bakken og er ikke i angrepsposisjon. Et fascinerende og adrenalinfylt øyeblikk, og litt å skryte av til barnebarn når jeg kom hjem.
Det er slutten av mars. En hel dag har vi kjørt rundt i Masai Mara. Verdens mest kjente og besøkte safariområde. Men hvor er turistene? To biler og en skolebuss er beholdningen etter en hel dag på safari. Perfekt tidspunkt å reise til Mara. Været er bra, og himmelen blir dramatisk før regnet kommer på ettermiddag og kveld slik at du får en perfekt bakgrunn når du skal ta bilder av de åtte løvene som sperrer veien foran deg. Minst en time var vi publikum til løvefamiliens gjøren og laden. De lekne små, de litt større gutta som er i ferd med å bli kastet ut av flokken og damene. Den ene svanger. Noen mer sjef enn andre. Og vi var helt alene med løvene under hele seansen. Finnes det egentlig bedre teaterkulisser enn den afrikanske savannen? Magisk.
Jeg er i Masai Mara, på Roca River Camp som ligger perfekt til ved Mara-elven. Her er det åpne armer fra vertskapet Ross og Caro, og maten er virkelig, virkelig god. Men det er ikke maten jeg skal fortelle om, men Eminem. Flodhesten som ble mobbet ut fra flokken sin for et par år siden. En liten kulp i hagen til Roca River Camp tilegnet de to vortesvinene som bor der, ble okkupert av en utfryst flodhest. Flodhesten utvidet kulpen slik at han fikk plass til sine daglige bad, og uvisst av hvilken grunn fikk han navnet Eminem. Eminem dukker opp tidlig morgen og i skumringen. 30 meter fra bålplassen. Veldig uvanlig oppførsel av en flodhest, men det viser at han er trygg og komfortabel rundt menneskene i campen. Helt klart en flodhest jeg ikke glemmer med det første.
Vi er på tur ut fra campen i Tumaren når vi møter en pick-up med en litt uvanlig last. På lasteplanet sitter tre menn og holder fast i en nyfødt sjiraff. Babyen ble funnet hardt skadet ute i bushen. Ingen vet helt hva som har skjedd, men moren er borte og babyen vil dø om den ikke får hjelp. Kerry og Jamie, de som driver Tumaren Camp i Laikipia (Kenya), har bestemt seg for å prøve å redde sjiraffen, og når vi kommer tilbake til campen om kvelden får vi høre at den lille fortsatt lever. Den er installert i et telt og en av de ansatte passer på den om natten.
Etter at jeg for mange år siden fikk kallenavnet Mama Twiga av noen lokale barn i Tanzania, så har jeg hatt et spesielt forhold til sjiraffer. Twiga betyr sjiraff på swahili. Om morgenen får jeg være med å gi babyen melk og de stabler den på beina for en liten luftetur. Jeg er 1,83 høy og babyen er like høy som meg. Vi står side om side. Jeg stryker henne på halsen mens de prøver å rense de stygge sårene i ansiktet hennes. I påvente av at dyrlegen skal komme. Jeg donerer flasken min med lavendelolje som rensemiddel og ber til høyere makter om at sjarmøren skal overleve. Så måtte vi reise videre. Jeg ville helst ha vært igjen i Tumaren.
Tre dager senere får vi beskjed om at baby twiga er død. Brutalt og nådeløst. Slik er hverdagen i bushen. Et trist øyeblikk.
Tidenes innflyvning til flystripen i Laikipia. Rekognosering for å sjekke at flystripen er fri for dyr. Vi sneier over tretoppene. Deretter bærer det rett ut i bushen. Vandresafari venter oss de neste dagene. Vi ankommer campen. Type mobil. Den flyttes etter hvert som vi vandrer gjennom bushen. Men denne første dagen, da jeg har installert meg i teltet mitt. Fått innføring i hvordan alt fungerer med toalett, dusj og rutiner. Og til slutt sitter i en stol under et telttak med et glass rosé sammen med de andre og ser sakte utover landskapet. Da kjenner jeg på ekte lykke. Det er dette jeg har lengtet etter. På merkelig vis føler jeg meg så hjemme her. I Kenya. Det er null fiksfakserier. Lykke. Dette er første dag sammen med en ny gjeng. Mennesker jeg aldri har møtt før. I løpet av kvelden kjennes det som vi har kjent hverandre hele livet. Bushen fører mennesker sammen. Broer bygges. Du lever så innmari i nuet. Den afrikanske bushen burde skrives ut på blå resept.
Neste morgen. Når jeg drar opp glidelåsen i teltet og legger meg tilbake på madrassen og ser utover savannen. Akkompagnert av lydene. Afrikas lyder. Solen er i ferd med å stå opp og farger horisonten rød-oransje. Det er stort. Det er fullkomment. Øyeblikket.
Visste du at du kan være med på kamelsafari i Kenya? Kameler forbindes som oftest med nordlige Afrika, men det sies at de har vært i Kenya i mer enn 1000 år. De siste femti årene (sånn cirka) har man gått over fra ku til kamel da kamelen takler tørke langt bedre enn kuer. Kamelen gir melk og er i tillegg et perfekt transportmiddel på disse trakter under vandresafarier. Strengt tatt er det ikke en kamel, men en dromedar med én pukkel.
Helt ærlig så har jeg ikke noe nært forhold til kameler fra før, men hva skjedde når vi besøkte en kamelfarm midt i Laikipias tørre bush? Kamelene viste seg å være både nysgjerrige og interesserte i kommunikasjon og kos. Det var en merkelig følelse å være omringet av kameler, både små og store. Kameler som snuste på kjaken min. Nappet meg i håret. Helt snålt å si det, men jeg kjente at kamelene hadde god energi. De var varme og snille. Så der sto jeg da. Lenge. Omgitt av disse store dyrene med de pene øynene. Mitt aller første minneverdige kameløyeblikk.
Jeg er på vandresafari i Laikipia i nordlige Kenya. Her holder Laikipia-masaiene til. De er i samme familie som masaiene i sør, men de er litt mer fargerike og utsmykket. Det var disse gutta som viste vei gjennom den tørre bushen. Som fortalte historier og livet i bushen. Om alle dyrene. Og plantene. Som laget nydelige bushmåltider til oss. Som pakket opp og ned teltcampen. Som tok oss med på fjellklatring. Som fikk meg til å "klappe" en stor, hårete edderkopp. Gabriel, Paul og Andrew. Fargerike personligheter med glimt i øyet og en utrolig kunnskap og visdom om natur og dyreliv.
Det er ettermiddag og vi slapper av under teltduken i fellesområdet etter dagens vandring. Da hører vi det. En slags humming. Som blir sterkere og sterkere. Vi snur oss og ser at alle Laikipia-masaiene som er med oss på tur kommer dansende mot oss mens de hummer og synger et slags mantra. Det danses vekselsvis i ring og med en partner. Det hele foregår i bortimot en halvtime. Det hoppes på masaai-vis og det ser ut som flere av dem er nesten i en slags transe. Et helt spesielt øyeblikk hvor jeg fikk et glimt av noe veldig ekte og unikt. Langt utenfor turisttråkket.
Om det er reiseøyeblikk eller hverdagsøyeblikk, så anbefaler jeg deg å gjøre din egen oppsummering. Selv om jeg visste hva jeg hadde opplevd på reise i 2025, så ble takknemligheten større når jeg satte meg for å skrive ned de mest minneverdige øyeblikkene.
Nå venter 2026. Bring it on!
Se mer →