Jordan

Den friske luften slår mot meg idet jeg går ut av flyet, 1000 meter over havet. Jeg kikker opp på stjernene, smiler og kjenner på takknemlighet for at jeg atter en gang er her. I Jordan. Landet og menneskene som har gitt meg fantastiske opplevelser og menneskemøter. Venner og «familie» jeg aldri kunne drømt om - da jeg for 20 år siden, for første gang, kikket opp på Jordans stjernehimmel fra flyplassen i Amman.

Jeg småløper mot passkontrollen. Videre til bagasjehallen. Gleder meg til å møte guiden min igjen. En av to lokale som er ved min side på alle reisene jeg arrangerer til Jordan.

Varme klemmer og gjensynsglede. Hopper inn i bilen. Madaba next.
Etter en knapp time svinger vi inn foran det lille familiedrevne hotellet i Madaba. Byen som er mest kjent for den sagnomsuste gresk-ortodokse kirken St. George. Faktisk en av de vakreste i verden. Her beskues det berømte Madabakartet med millioner av fargerike mosaikkbiter. Laget på 500-tallet e.Kr.  Den eldste eksisterende, originale og kartografiske beskrivelse av Det hellige land, og spesielt Jerusalem. Et imponerende syn for øyet.

Stikker innom der i morgen. Det er sent. Nå er det god natt og sov godt. I morgen er jeg klar for bibelhistorie, Dødehavet, luksus og mud-bad.

Kirken og Madabakartet. Jeg er på trakter der et møte med bibelhistorien er helt uunngåelig, uansett om man tror eller ei. Jeg er på historisk grunn. På steder som betyr mye for mange. Med utsikt til Betlehem, Jerusalem, Jeriko, Jordandalen og Dødehavet er det en mektig følelse å stå her på toppen av Mount Nebo. Akkurat her hvor Moses sto og så ut over «The Promised Land». Av en eller annen merkelig grunn ser jeg alltid, for mitt indre øye, de gamle kamelkaravanene krysse dalen og komme mot meg her oppe.

Ferden fortsetter. Nedover, nedover skal jeg. 1200 høydemeter - til 415 meter under havoverflaten. Til Dødehavet. Det laveste punktet på vår planet. Sjekker inn på femstjerners luksus. Fort på med badetøy. Så retning mot havet med det ikke altfor oppløftende navnet. 34% saltinnhold. Blir aldri lei av frihetsfølelsen når jeg flyter som en kork uten å bevege så mye som en finger. Jeg passer meg vel for å sprelle for mye. Ramsalt vann i øynene er ingen god opplevelse.

Mud-bad hører også med. Er det rart barn elsker å rulle seg i søle. Dette er rett og slett god, gammeldags moro. Litt penere og litt sunnere risikerer jeg også å bli, skal man tro reklamen.

Mett, fornøyd – med et glass i hånden stirrer jeg utover fra terrassen. Der lysene fra bassenget ender, dekker mørket det døde havet, bare opplyst av et tak fullt av stjerner.

Jeg rekker et lite saltbad før frokost. Deretter utsjekk fra luksus og absolutt alle fasiliteter. Her snakker vi kontraster. Jeg vet nemlig hva som venter de neste dagene når jeg trer inn i beduinlivet, på ekte. Et eventyr. Et helt annet eventyr enn det å bo på et femstjerners hotell ved Dødehavet.

Kursen settes sørover - langs havet som lager grensen mellom Jordan, Vestbredden og Israel. Et lite stopp for å se på steinstøtten av Lots kone. Her er det bare å lese seg opp på bibelhistorien om når Jahve ødela byene Sodoma og Gomorra og utryddet alle som bodde der fordi de levde syndefulle liv. Bare Lot og hans familie ble spart. Men Lots fru var så sterkt beveget over å måtte flykte fra hjemmet sitt. Hun snudde seg - så seg tilbake. Slik endte hun opp som en steinstøtte (1. Mosebok).

Etter å ha kjørt en stund, tar sjåføren av veien. Vi starter på den spektakulære bakveien til Petra. Gjennom steinørken. Utsikt. Til tider storslått. Ukjent terreng for den som er førstereis. Kjent og kjært for meg, men samtidig en like fantastisk opplevelse nå som første gang jeg kjørte her.

Jeg er så opptatt av omgivelsene at jeg blir overrasket når vi plutselig er fremme i Lille Petra. Etter å ha tatt en titt på miniversjonen av Petra, er jeg klar for å benytte apostlenes hester på oppdagelsesferd for å besøke noen av verdens eldste boplasser og ruinene etter nabateerne.

Ved solnedgang ankommer jeg første camp hvor jeg møter flere familievenner. Under åpen himmel, sammen med månen og stjernene. Mitt eventyrlige beduinliv starter.

Øyne og kropp våkner sakte til liv. Jeg strekker meg så lang jeg er under fleeceteppet og kikker opp på himmelen. Tror det er nå frasen «Livet er herlig!» er på sin plass.

Etter frokost er det Petra som kaller. En kort jeeptur, så står jeg der. Ved inngangen til Petra. Det får så være at jeg ikke akkurat er alene. Det er «et par» andre besøkende her også.

Så er det ned den historiske og spektakulære siqen som starter ved den vakre hovedinngangen. Sjakten (siqen) – fører direkte til Khazneh og mer enn 1000 graver. Over én kilometer lang og bare to meter på det smaleste. Der sollyset aldri treffer bakken. Tusenvis av år med regn og vind har ført til dannelsen av inngangspartiet, som flankeres av høye klipper på hver side. Ragende opptil 80 meter over bakken.

«Petra» betyr «klippe» på gresk, og det er nettopp klippene som gjør Petra så unik. For 40 millioner år siden trakk vannet seg tilbake og blottet et landskap av hvite, gylne, rosa, lilla, blå, røde og gråbrune sandstensklipper. For 2500 år siden slo de nomadiske nabateerne seg ned og ble rike på handel med krydderier fra India, silke fra Kina og røkelse og myrra fra de arabiske statene. De etterlot seg hundrevis av monumenter hugget ut i klippene. Monumentenes fine detaljer avslører inspirasjon fra både egypterne, grekerne og romerne, som nabateerne møtte i handel og krig.

Etter lunsj på beduinrestauranten er det slutt på å gå i turisttråkket. Opp og rundt. Litt ned og bak en klippe. Hit og litt dit. Der ingen skulle tru at nokon kunne bu. Der, i en grotte, bor en kjær familievenn. Gjensynsgleden er stor og praten går livlig over en kopp med nydelig beduin-te. Slik bodde alle beduinene i Petra frem til midten av 80-tallet.

Dagen er fortsatt ung, og jeg rekker å besøke enda en grottefamilie før jeg går tilbake til restauranten. Igjen via en bakvei.

Når dagen er omme, slår jeg følge med beduinene på kamelryggen hjem til landsbyen.

Egentlig bodde jo alle beduinene i Petra, men da Petra havnet på UNESCOs verdensarvliste i 1985 ble de flyttet av myndighetene. Med noen få unntak.

Den nye boplassen er på toppen av en ravine med en formidabel utsikt over Petra. Her er det murhus, vann og elektrisitet. Egentlig trenger de mer plass, for husene står tett i tett, og hver tomteflik er blitt utnyttet.

Her er jeg altså, igjen. I landsbyen. Familien tar imot meg med åpne armer. En søster har kommet hjem.

Mens jeg tar meg en etterlengtet dusj, gjør familien klar for festmiddag. Her skal det spises og feires. Historier fra svunnen og ny tid skal fortelles. Det er godt å være «hjemme» igjen.

Til tross for plenty med soverom er det helt uaktuelt å sove inne. Terrassen blir mitt soverom i natt. Og en myriade av stjerner skal våke over meg.

Men, jeg er ikke ferdig med Petra. Etter en enkel frokost, går jeg ned igjen til Petra. En annen vei enn den jeg kom i går på kamelen. Med utsikt mot Petra og fjellformasjoner som ser ut som de vakreste malerier, er det en tur jeg egentlig aldri vil skal ta slutt.

OK, i dag blir det litt turisttråkk. Det er ikke til å unngå når en verdensarv skal utforskes. Og ikke bare en verdensarv. I 2007 ble Petra utropt til et av verdens syv underverk. Gravkamre, kirken og tempelet må selvfølgelig besøkes før det igjen er tid for lunsj. Samme sted som i går. Deretter fortsetter jeg opp til det vakre klosteret før jeg vandrer bakveien, selvfølgelig, ut av Petra. Til nok en privat camp, og det er bare å glede seg til middag.

Etter alt jeg har sett og opplevd i Petra disse to dagene, er det litt rart å tenke på at det sannsynligvis bare er 15% av Petra som er gravd ut. Og de fleste besøkende sier de har vært i Petra når de har gått tur retur Siqen, og kanskje til restaurantene. Det er så mye, mye mer – på alle måter.

Det å våkne omgitt av naturmonumenter gir en magisk energi. Det kan knapt beskrives, men må oppleves. Etter en god frokost går turen innom beduinlandsbyen igjen. Det er flere der jeg må besøke før jeg drar videre.

Så er det farvel til landsbyen og familien der, for denne gang. Ferden går videre til Wadi Musa før kompasskursen stilles mot Wadi Rum. Men ikke mot hovedinngangen til ørkenen. Lunsj? Joda, lunsj blir det, men hvor, det vet jeg ikke. Det eneste jeg kan garantere er at utsikten blir formidabel og at naturens uvirkelige fjellformasjoner vil gjøre inntrykk. Igjen.

Turen i jeep fortsetter innover i ørkenen, til neste fremkomstmiddel. Kamelene. Jeg rir videre på ørkenens skip helt frem til campen for natten. Jeg lover, det blir aldri rutine å ri inn i solnedgang på kamel. I «Lawrence of Arabias» fotspor. Øyeblikk for minneboka.

Jo, madrass, laken, fleeceteppe, putevar og pute – som er renset/vasket når du får det utdelt. Så er det ditt disse nettene som beduin, i en sekk med ditt navn. Sov hvor du vil – når natten senker seg. Kjenn på energiene i naturen. Sjekk ut de «levende» fjellformasjonene. Den vakre Melkeveien. Glem stress og mas hjemme og bare VÆR!

Måltidene inntas sittende på madrasser rundt «matbordet». Spis som beduinene, med fingrene, eller med kniv og gaffel. Valget er ditt. Min eminente beduinkokk sørger for gode smaker og lokale retter.

Vann? Plenty. Toalett? Naturens toalett. Må du, så må du. Hundeposer eller eventuelt lighter til å brenne papir og spade til å grave ned om du må. Altså, ingen flushtoaletter, men fem milliarder stjerner og levende fjell som tilskuere. I ett med natur og landskap. Slik er livet som beduin. Og det som før turen kan tenkes som en «utfordring» blir som oftest null stress i virkeligheten.

Under månen og en vakker stjernehimmel er det igjen dags for tradisjonell beduinmiddag. Jeg kjenner på glede og takknemlighet for at jeg er her. Akkurat nå.

Eventyret er ikke slutt, selv om det nærmer seg veis ende. Heldagstur med jeep innover i Wadi Rum. Første del er litt turistifisert. Lunsj inntas «der ute», men utenfor turisttråkket. Jeg besøker den faste beduincampen til familien min. Litt te gjør alltid godt og kanskje en tur på toalettet. Greit å se hvordan de fleste turister bor når de besøker Wadi Rum, men bytte? Aldri!

Litt varmt … jeg slenger ut madrassen min i skyggen og bare ER. Døser litt. Mitt beste råd til deg som skal være med meg på tur er at du virkelig er i nuet. Her og nå. Glem alt annet enn det du opplever på ørkenvandringen, fra kamelryggen, fra madrassen din når du stirrer opp på himmelen, omgitt av vakre fjellformasjoner. Når du sitter rundt leirbålet. Bare vær. Nyt. Bruk sansene. Jordans kombinasjon av strålende naturlig skjønnhet og bevarte villmarksområder, krydret med arkeologiske minner, gjør reisen til en uforglemmelig opplevelse som du faktisk også kan bruke som treningsleir på å leve i nuet.

Så er jeg fremme ved siste camp. Kun to-tre kilometer fra Saudi Arabia. Her skal jeg bo i natt. Så uendelig langt fra «vår» verden. Vil egentlig ikke hjem, men sivilisasjonen kaller.

Bakveien gjennom ørkenen. Ingen turister å se. To timer, så er jeg plutselig i Aqaba. For en kontrast! Sol, bad og femstjerners luksus. Jeg tilpasser meg lynraskt den nye tilværelsen. Jeg nyter. Solen. Fasilitetene. Vannet. Maten.

Men, jeg savner sanden som skiftet farge flere ganger om dagen. Fjellene som var som en levende skulpturpark. Beduinene. Den gode maten. Fortellingene rundt bålet om kvelden. Universets voktere. Den vakre stjernehimmelen. Den som våket over meg når jeg sov.