Bolivia

Mine ord etter møtet med Bolivia

Inkaenes leveregler, godkjent av FN, verdt å merke seg: Ama Sua (ikke stjel), Ama Llulla (ikke lyv) og Ama Quella (ikke være lat). Landet hvor Pachamama (moder jord) og fjellgudene betyr alt. Også i 2018. Selv Grandma skvetter alkohol på moder jord før hun tar en sip av vinen nå. Slik skal det være.

Bolivia, mer autentisk enn alle naboene til sammen. Vakrere vyer til Titikakasjøen enn fra naboen Peru . Norsk, sterk connection til Heyerdals båtbyggere. Limachi-brødrene. En av verdens høyesteliggende byer La Paz, 3600moh. Helt surrealistisk, og heftig. Svev mellom høydepunktene i et fargerikt mylder av telefericoer, bokstavelig talt!

Indianerne. Aymaras og quechuas. Der inkaene hadde sitt opphav. Så uendelig fargerikt. Så fattigt og langt, langt fra hverdagen heime. Men så ekte og himla spennende. Trivelige folk rund baut, selv om lover og regler ikke akkurat følges slavisk...

Sjarmerende Sucre, hovedstaden der Bolivia oppstod. Et Bolivia som var langt større i omfang før 13 tapte kriger endret på alt. Potosi. Sølvbyen. Gruvebyen.
Hvor mengden sølv som spanjolene beslagla og sendte til Spania sies å utgjøre en bro fra Sør-Amerika til Spania. Sølv som ingen bolivianer har sett siden. Fra griserik til ekstremt fattig. Fy skal dere ha, spanjoler.

Så det beste. Til slutt. Verdens største saltslette. Uyuni. Magisk og uvirkelig. Ekstremt vakker. Spesielt når du får skyfri himmel på kjøpet. Og siste overraskelse. Kanskje den beste. Nasjonalparken Eduardo Avaroa. Fjell - brune, røde, hvite, grønne - så sjatterte og fargelagte at det ser ut som en verdenskjent kunstner har malt det hele. Så heter da også et område av nasjonalparken Desierto de Dalí. Steinformasjoner, ørken og farger som tatt ut av en eventyrfortelling. Og for ikke å glemme de fargerike lagunene. Røde, turkise. Med og uten horder av flamingoer.

Jeg er solgt. Så ekte. Naturmessig og menneskelig. Så fattigt, men allikevel så uendelig rikt. Bolivia gikk av med seieren, uten tvil.